1 Kjønns- og seksuell identitet
Kjønnsidentitet brukes som et uttrykk for hva slags kjønn man opplever å være, vi kan identifisere oss som mann, kvinne, trans, ikke-binær eller noe annet. Transpersoner, eller mennesker med kjønnsinkongruens, vil ha en opplevelse av at eget kjønn ikke stemmer overens med tildelt eller biologisk kjønn.
Kjønnsidentitet må ikke forveksles med seksuell identitet. Seksuell identitet handler om hvilke(t) kjønn man blir tiltrukket av, hvem man vil ha sex med eller bli kjæreste med.
For de av oss som bryter med heteronormen eller det binære tankesettet, kan det å være annerledes oppleves som både vanskelig og skambelagt. Det er ikke uvanlig at helsepersonell mangler kunnskap om seksualitet og seksuell helse hos LHBT+.
KJØNNSIDENTITET
Tradisjonelt tenker vi at om man fødes med vulva og vagina, er man jente, og fødes man med penis og pung, er man gutt. For de fleste mennesker stemmer dette godt. Det er altså samsvar mellom egen kjønnsidentitet og det juridiske kjønnet man ble registrert som ved fødsel. Men i dag vet vi at det er mange varianter av kjønn. Det er dette vi kaller kjønnsmangfold. Opplevelsen av kjønn er subjektiv; kjønnsidentiteten til et menneske er den personlige oppfatningen av hvilket eller hvilke kjønn man er.
Manglende samsvar mellom tildelt kjønn og egen kjønnsidentitet kalles på fagspråket kjønnsinkongruens. En mer folkelig og dagligdags måte å beskrive mennesker som opplever en mismatch mellom opplevd identitet og tildelt identitet på, kan være transpersoner eller personer som bryter med normer for kjønn og seksualitet.
Personer som bryter med kjønnsnormen, rommer mange ulike identiteter, kjønnsuttrykk og seksualiteter. Transpersoner kan ha identitet som kvinne eller mann, ha en flytende kjønnsidentitet eller la være å kategorisere kjønnsidentiteten sin.
Svært mange transpersoner har opplevd massiv motstand og diskriminering. Både innad i familien, i helsevesenet, i skolen og i arbeidslivet har mange opplevd uforstand og hets. Unge transpersoner har opplevd å ikke bli lyttet til. De får oftest høre at de er «for unge til å vite», at de er «i en fase som går over», eller om de «ikke bare kan være homo». Slike utsagn og formaninger oppleves både sårende og kunnskapsløse.
Heldigvis ser vi at forståelsen av kjønn og kjønnsidentitet er i endring både i Norge og internasjonalt.
I 2016 kom loven om endring av juridisk kjønn. Alle over 16 år kan sende en egenerklæring til Skatteetaten for å endre sitt juridiske kjønn. Barn mellom 6-16 år kan også endre personnummer, og med det sitt juridiske kjønn, men de må ha foreldrenes samtykke vedlagt i søknaden.
Inntil for et par år siden har diagnosen F64.0 Transseksualisme og de andre diagnosene for kjønnsidentitetsforstyrrelser vært lagt til kapittelet om psykiske lidelser i diagnosemanualen ICD-10. Våren 2018 ble ICD-11 lansert, og her er diagnosen fjernet fra kapittelet som omhandler psykiske lidelser, og flyttet til kapittelet som omhandler seksuell helse.
Der finner vi i dag diagnosen kjønnsinkongruens, som ikke bare favner de tidligere transseksuelle, men også personer som verken definerer seg som mann eller kvinne, de ikke-binære.
Kjønnsinkongruens kan lede til kjønnsdysfori, som vil si psykisk smerte, dypt ubehag eller plager ved det manglende samsvaret (inkongruensen) mellom kjønnsidentitet/kjønnsuttrykk og det kjønnet man ble født med. Dysforien vil for mange også kjennetegnes av et sterkt ubehag eller en vemmelse over kjønnsorganer og bryster. Og med dysfori følger ofte seksuelle utfordringer. Det kan være vanskelig å ta vare på en kropp man ikke er så glad i, og et kjønnsorgan man synes er feil. Dysforien gjør også at det kan bli vanskelig å skulle tenke seg at man kan oppleve seksuell glede og nytelse.
Den nye diagnosen integrerer både de medisinske og psykologiske perspektivene og åpner opp for en vid forståelse av kjønn og eventuell behandling som ønskes.
For noen vil kjønnsbekreftende behandling i form av hormoner være tilstrekkelig. Andre vil ønske elektrolysebehandling av kroppsbehåring, stemmetrening, brystkirurgi, underlivskirurgi eller en kombinasjon av disse.
SEKSUELL IDENTITET
Seksuell identitet kalles også ofte seksuell orientering, og handler om hvem vi blir forelsket i, seksuelt tiltrukket av, og hvem vi ønsker å være sammen med. Seksuell identitet beskriver oppfattelsen og opplevelsen av seg selv som homofil, lesbisk, heterofil, bifil, aseksuell, skeiv eller noe annet.
Det er et stort mangfold av identitetskategorier som hører inn under gruppen som bryter med normer for kjønn og identitet. De av oss som bryter med det heteronormative, kalles ofte LHBT, LHBTQI eller LHBT+ som et sekkebegrep, alternativt skeiv som en samlebetegnelse. Utfordringen med begrepet skeiv er at det også kan brukes synonymt med homofil, og da er det ikke lenger en samlende betegnelse, siden ikke alle homofile identifiserer seg som skeive. LHBTQI er forkortelse for lesbisk, homofil, bifil, trans, queer og intersex. For at det ikke skal bli altfor mange bokstaver, ser vi oftere og oftere LHBT+, der man ønsker å favne alle med +-tegnet. Seksuell identitet må skilles fra kjønnsidentitet.
Å komme ut (av skapet) med sin seksuelle identitet oppleves ikke like enkelt for alle. Det å fortelle sine nærmeste og andre om sin orientering kan for noen være både skummelt, skambelagt, konfliktfylt og angstfremkallende. Vil familie og venner fortsatt være glad i meg som den jeg er? Blir jeg godtatt i vennegjengen? Blir det hvisking og tisking i nabolaget? Kan jeg fortsatt være en naturlig del av menigheten? Dette er eksempler på spørsmål mange stiller seg. Andre kommer ut som det naturligste i verden, og kjenner lite på de konfliktfylte følelsene beskrevet ovenfor. Noen er både i og utenfor skapet samtidig. Kanskje har man fortalt det til venner, men holder det skjult for familie eller kolleger. I motsetning til hva uttrykket antyder, er ikke det å komme ut noe man gjør kun én gang. De fleste opplever at deres seksuelle identitet blir tema i møte med nye situasjoner og nye mennesker.
FAKTABOKS |
---|
Lesbisk – kvinne som blir seksuelt og emosjonelt tiltrukket av andre kvinner. Homofil – person som blir seksuelt og emosjonelt tiltrukket av person av samme kjønn. Begrepet kan omfatte alle kjønn, men blir oftest brukt om menn. Bifil/panfil – person som blir seksuelt og emosjonelt tiltrukket av mer enn ett kjønn. Graden av tiltrekning kan variere fra person til person og variere over tid. Enkelte kjenner seg ikke igjen i tokjønnstankegangen, og identifiserer seg som panfil. Det betyr at man anerkjenner mer enn mann/kvinne og orienterer seg mot alle kjønn. Trans eller transperson – brukes ofte om en person som ikke identifiserer seg med det kjønnet man ble registrert som ved fødsel. Ikke-binær – brukes ofte om personer som ikke føler seg hjemme i kategorien mann eller kvinne. Queer – det engelske ordet for skeiv. Queer brukes som en samlebetegnelse for dem som ikke ønsker å bli plassert i en bestemt identitetskategori basert på hvilken seksuell orientering de har, eller hvilket kjønn de tilhører. Intersex – et paraplybegrep som viser til kroppslig mangfold blant personer født med atypiske kjønnskarakteristika. I norsk helsepraksis er betegnelsen «usikker kroppslig/somatisk kjønnsutvikling» rådende. Noen interkjønnstilstander er synlige ved fødsel, mens andre ikke oppdages før ved pubertet eller i voksen alder. Det er grunn til å tro at en del interkjønnstilstander aldri blir oppdaget. Aseksuell – å være aseksuell innebærer fravær av seksuell tiltrekning og/eller fravær av seksuell lyst. |
HELSEPERSONELLS ROLLE
Usikkerhet eller skam knyttet til kjønnsidentitet og/eller seksuell identitet kan gjøre det vanskelig å akseptere seg selv. Helsepersonell kan lette besværet i konsultasjoner ved å benytte seg av kjønnsnøytralt språk, være åpen for, og fokusere på, temaer som identitet, aksept, det å finne en partner, samliv og sikker sex.
De aller fleste av oss foretrekker at andre bruker rett pronomen og rett navn når vi blir omtalt eller snakket til. Om du er i tvil om pasientens kjønnsidentitet, spør om foretrukket navn og pronomen. Forsøk å tilrettelegge slik at pasienten ikke blir satt i klemme. Unisextoaletter, mulighet for privat garderobe og bruk av etternavn ved opprop er enkle virkemidler med tanke på inkludering.
Dessverre ser vi at det å tilhøre en seksuell minoritet kan føre med seg enkelte helseutfordringer. De av oss som ikke følger heteronormen, er mer utsatt for psykisk uhelse og rusmisbruk, og det kan det være verdt å være bevisst på i konsultasjonen. Det samme gjelder når vi tester for SOI. Hvilken seksualpraksis har pasienten? Det er et viktig spørsmål når vi gjør en vurdering av hvilke tester som er nødvendige. Tidligere sa man at lesbiske kvinner ikke trengte å teste seg for seksuelt overførbare infeksjoner, dette vet vi i dag at ikke stemmer. Mange kvinner som har sex med kvinner, har også sex med menn, eller de kan dele sexleketøy. Vi bør derfor alltid spørre alle som ønsker å teste seg, om seksualpraksis, slik at man sikrer et likeverdig tilbud til alle.
I MØTE MED USIKKERHETEN |
---|
Hvordan kan du best møte en person som er usikker på kjønnsidentiteten eller den seksuelle identiteten sin?
|
LHBTQI-personer i Norge har vern mot diskriminering i loven om seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk, og det er viktig at du som helsepersonell kan møte mennesker som bryter med hetero- og kjønnsnormen, på samme måte som du selv ville ønske å bli mottatt når du søker helsehjelp.
• Hvor henvise videre? Fastlege, BUP/DPS, godkjent sexolog